Bilde fra Svea fra 2014.

Veien videre for norsk suverenitet på Svalbard

Regjeringen Solberg ønsker å legge ned norsk kullutvinning i stor skala på Svalbard. Hva kan erstatte dette, med like stor signaleffekt om tilstedeværelse, for å hevde norsk suverenitet på Svalbard?

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen ble publisert for over 5 år siden.

KOMMENTAR: Kullutvinning i norsk regi er en av årsakene til at Norge fikk suverenitet over øygruppen Svalbard. Hvordan skal Norge holde «trykket oppe» på Svalbard når en bærebjelke forsvinner?

Torsdag 12. oktober 2017 la regjeringen frem et forslag om å avvikle gruvedriften i gruvene i Svea og Lunckefjell på Svalbard. Hvordan skal Norge tette det store hullet i norsk tilstedeværelse på øygruppen nå?

På begynnelsen av 1900-tallet var det ingen som hadde suverenitet på øyene som i dag omtales som Svalbard. Man kunne gå i land, sette ned et skilt og gjøre krav på et område. Det var det mange som gjorde, med svært vekslende hell. Mange nasjonaliteter var på øygruppen.

Krigsseilere la grunnlag

Under første verdenskrig var det en stor sannsynlighet for at det skulle bli Russland som endte opp med overherredømme på Svalbard. Men godt diplomati og «good will » overfor Norge etter første verdenskrig (der handelsflåten hadde spilt en avgjørende rolle) sørget for at det ble nedfelt i Svalbardtraktaten at Norge fikk bestemme på Svalbard (signert av flere land 9. februar 1920). Senere har flere kommet til.

LES MER OM NORSK KULLHISTORIE: Store Norske er 100 år

Svalbardtraktaten er en av de få delene av bestemmelsene som ble nedfelt i Versailles etter første verdenskrig som fortsatt har praktisk betydning. Norsk Svalbard-politikk har alltid hatt som overordnet målsetting å respektere traktaten, og sikre at den blir overholdt og å sikre ro og stabilitet i området. Traktaten har utvilsomt bidratt til at dette har lykkes. Det bor i dag over 2000 personer på Svalbard. Disse kommer fra mange nasjoner, men flesteparten er nordmenn bosatt i Longyearbyen, Svea og Ny-Ålesund og russere og ukrainere i Barentsburg.

Statsminister kjøpte aksjer

Det er med andre ord Norge og Russland som har størst interesse av, og fotfeste på, Svalbard. En viktig grunn til at Svalbard ble norsk suverenitetsområde, var at norske banker, bedrifter og statsminister Gunnar Knudsen gikk inn som aksjonærer til Det norske Spitsbergensyndikat (forløperen til Store Norske Spitsbergen Kulkompani) og satset på øygruppen i 1916.

Regjeringens ønske om å avvikle de norskeide gruvene på Svalbard kan sees på som et svakhetstegn av Russland som har vist at det ønsker å ekspandere (Krim).

I skrivende stund (13. oktober 2017) har Svalbardposten en artikkel på nett om en rapport som peker ut Svalbard som stedet med størst sjanse for maritim konfrontasjon med Russland.

Hva kan erstatte gruvedriften?

Nå er ikke regjeringens forslag om å nedlegge kullgruvene i Svea og Lunckefjell hugget i stein: Budsjettforslaget, som nedleggingen er en del av, skal behandles i Stortinget.

Først da blir det avgjort hvilke av budsjettforslagene som får flertall, og hvordan fremtiden vil se ut for norsk tilstedeværelse på Svalbard.

Dersom gruvene legges ned, bør det erstattes av noe med stor signaleffekt om tilstedeværelse, i tillegg til turisme og forskning. Dette tror jeg ikke regjeringen har klart for seg hva skal være.

Det kan i hvert fall ikke være militær tilstedeværelse, da dette er begrenset av Svalbardtraktaten.

PS: Store Norske Spitsbergen Kulkompani fortsetter gruvedrift i den mindre gruven, Gruve 7, som tar ut 130.000 til 150.000 tonn kull i året. 25.000 til 30.000 tonn av dette går til lokal bruk i Longyearbyen. Resten selges og skipes ut.

Hans Kristian Barbøl
Journalist, AT.no

STILLING LEDIG:

SE ALLE LEDIGE STILLINGER HER:

anlegg svea lunckefjell
Powered by Labrador CMS