Arbeidere på vei ned fra Amerikanergruva (Gruve 1), før eksplosjonen 3. januar 1920 som tok livet av 26 gruvearbeidere. Gruve 1 ble totalskadd i eksplosjonen.

Store Norske er 100 år

Et skipshavari i 1862 var opptakten til at Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S ble stiftet 30. november 1916.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen ble publisert for over 5 år siden.

I 1862 havarerte fangstskuta Prøven ved Isfjorden. Mannskapet kom seg på land i nærheten av stedet der Longyearbyen i dag ligger.  Mens de ventet på hjelp fra andre som var i nærheten, rodde Søren Zachariassen over Isfjorden til Bohemanneset for å speide etter hjelp.

Her fant han steinkull som lå i dagen. Han tok med seg noen prøver i robåten.

Dårlige priser på skinn og tran førte ham tilbake til Bohemanneset i 1899 på jakt etter å få gjort om kullet som lå der til penger.

Han tok ut 600 hl kull fra Bohemanodden, Festningsodden og i Grønfjorden, og gjorde forsøk i Colesbukta og Kongsfjorden. Samme sommer solgte han to tonn kull til fyrst Albert II av Monaco som lå med sitt forskningsskip i nærheten av Spitsbergen. Fyrsten betalte 2000 kroner for kullet og hjelp med å komme seg av grunnen skipet sto fast på.

Dette er den første kjente kommersielle handelen med kull fra Spitsbergen.

Resten av kullasten ble solgt for én krone per hektoliter til Macks bryggeri i Tromsø og Tromsø Elektrisitetsverk.

Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen

Samme år fikk Tromsø-skipperne Søren Zachariassen og Andreas Schrøder samlet investorer i Kristiania som startet «Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen» med 9000 kroner i selskapskapital. Zachariassen var en av eierne i kompaniet.

I juli 1900 okkuperte selskapet land både på Bohemanneset og på Heerodden. Zachariassen satte opp et hus for 16 mann på Bohemanneset. Den ble senere fangststasjon.

Ingen nasjon hadde på denne tiden herredømme over Spitsbergen. Derfor var det mulig for privatpersoner og selskaper å gjøre krav på land ved å slå ned et skilt i bakken med hvilket område som var tatt i besittelse og navnet på besitteren.

Samtidig med at Zachariassen tok Bohemanneset i besittelse, ble «Schrøders hus» oppført på Heerodden. Feltene kastet imidlertid lite av seg med datidens anleggsteknikker.

Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani

På vei ned mot fastlandet våren 1900 nevnte han også sine kullfunn og ga kullprøver til ishavsskipperen Bernhard Pedersen fra Tromsø som med denne informasjonen fikk reist kapital til Bergen-Spitsbergen Kulgrubekompani som okkuperte felt på Revneset.

Han ga også prøver til ishavsskipperen Henrik Næss fra Trondheim. Sammen med tre andre interesserte sendte Næss åtte mann til øygruppen for å ta «et eller andet kullfelt i besittelse». De slo seg til ved Hotellneset (der Svalbard lufthavn, Longyear ligger i dag) på vegne av Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani, og skjerpet kull ved der hvor «Trøndergruva» ble anlagt i 1903, med amerikansk kapitalbistand.

Det var mange personer og selskap som forsøkte seg på gruvedrift flere steder på Svalbard for å ta ut kull av berget. Det var imidlertid amerikanerne som lyktes best i starten av kulleventyret på øygruppen.

Amerikanertiden

I 1905 kjøpte John Munroe Longyear og Frederick Ayer - gjennom sitt selskap Ayer & Longyear - opp Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani. I 1906 skilte de ut et eget gruveselskap: The Arctic coal Company (ACC).

Deres viktigste gruve var «Amerikanergruva» (Gruve 1) som hadde innslag fra østsiden av Platåberget. Samtidig begynte de oppfaring til Gruve 2 oppunder Sukkertoppen. Den første husklyngen ved gruven fikk navnet Longyear City i 1906 av Johns nevø Walter D. Munroe, for å hedre onkelen.

Lave kullpriser og verdenskrig førte til at ACC «gikk dukken». Høsten 1915 var det slutt, etter at selskapet hadde tatt ut nesten 180.000 tonn kull fra Gruve 1 i perioden 1906 til 1915.

SNSK overtok eiendom fra syndikat

Etter avviklingen av driften i Longyear City startet prosessen med å selge selskapets eiendeler. Flere interesser meldte seg, blant annet Centralbanken for Norge med Adolf Hoel som geologisk ekspert. I tillegg var Johan Anker (han satt i styret i SNSK fra starten i 1916 til 1940) og hans selskap Green Harbour interessert sammen med en gruppe russiske investorer. Ankers gruppe fikk en kortvarig forkjøpsrett som ikke ble benyttet.

I januar 1916 ble «Det norske Spitsbergensyndikat» etablert med blant annet åtte norske banker, Elkem, Hydro og statsminister Gunnar Knudsen som aksjonærer.

1. april 1916 aksepterte John M. Longyear Det norske Spitsbergensyndikats bud på totalt 3,5 millioner norske kroner og den formelle overtagelsen ble satt til 1. september. I løpet av 1916 fikk syndikatet også kontroll over felter i Grønfjorden og eide tilsammen 1200 km² på Spitsbergen. Kjøpet var av stor nasjonal betydning for Norge fordi ingen nasjon hadde herredømme på øygruppen på denne tiden. (Norge fikk  suverenitets- og myndighetsutøvelse på Svalbard fra 9. februar 1920 da Svalbardtraktaten ble underskrevet i Paris).

Syndikatet ble opprettet for å kjøpe Longyears interesser i Longyear City og hadde ikke til hensikt å drive gruvevirksomhet. Til det ble Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S (SNSK) stiftet 30. november 1916 i Oslo for å overta syndikatets innkjøpte eiendommer.

Det var gode tider de første årene for det nystartede selskapet, blant annet fordi første verdenskrig førte til høye kullpriser. De gode tidene varte til 3. januar 1920, da en kullstøveksplosjon tok livet av 26 gruvearbeidere. Gruve 1 ble totalskadd i eksplosjonen og ble ikke satt i drift etter denne.

SNSK kom inn i en økonomisk krise og ble avhengig av støtteordninger fra Den norske stat for å opprettholde gruvedriftdrift.

Svensker opprettet Svea

Gruven som har stått for det største kullvolumet som er tatt ut de senere år på Spitsbergen, er Svea Nord:

Området kalt Sveagrufvan med tilhørende kullfelt ble tatt som utmål av Bertil Högbom, på vegne av Järnkontoret og Trafikaktiebolaget Grängesberg-Oxelösund, i 1910. Året etter reiste det britiske gruveselskapet Northern Exploration Company to av sine utallige skjerpehytter på henholdsvis nord- og sørbredden av Braganzavågen (Camp Williams og Camp Margareth).

Gruvedriften ble startet av AB Spetsbergens Svenska Kolfält i 1917, men deretter solgt i 1921 til Svenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen. Dette selskapet utbygget driften videre med flere bygninger, inntil driften ble helt innstilt i 1925. I tre år ble anlegget bare vedlikeholdt av vaktmannskaper, inntil det i 1928 ble gjenåpnet av Nya Svenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen.

Anleggene ble kjøpt av SNSK i 1934, med Staten som førsteprioritets pantelåner. Utvinningen stoppet i perioden 1949–1970, stanset påny i en periode fra 1987. Dagens drift ble startet i 2001 med åpningen av forekomsten Svea Nord, som er den største kullforekomsten hittil drevet på Svalbard.

I største delen av 2013 var det drift i én kullgruve i området, Svea Nord. En ny gruve i Lunckefjellet åpnet i slutten av 2013. Kullet som ble utvunnet ble kjørt ned til Kapp Amsterdam for lagring og videre transport med båt.

Om vinteren, når Van Mijenfjorden er frosset, bygget det seg vanligvis opp store kullagre ved Kapp Amsterdam mens man ventet på at fjorden skulle bli isfri.

1. oktober 2016 ble det innført tre års stopp i gruvedriften i Svea.

Usikker fremtid for kull

Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS eies nå 100 prosent av Den norske stat.

SNSK har projisert kullproduksjon i Svea-området frem til nærmere 2030. Det finnes gjenstående kullreserver i feltet Svea Øst, Ispallen samt randsone i Svea Nord, som skal hentes ut etter at kullfeltene i Lunckefjellet er ferdig utdrevet.

Sviktende kullpriser og økt miljøengasjement i «den vestlige verden» gjør at utvinning av kull på Svalbard har en usikker fremtid. Nå (30. november 2016) drives kun Gruve 7. En del av det som tas ut sørger for energiproduksjonen til Longyearbyen (Endret navn fra Longyear City til Longyearbyen i 1926).

Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS er nå et moderselskap for disse selskapene: Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS (gruvedrift), Antaeus Pro AS (tidligere navn; Store Norske Gull AS), Store Norske Boliger AS og Pole Position Logistics AS (logistikkselskap der SNSK eier 65 %).

Kilder: Wikipedia og boka «Kongen av Spitsbergen» av forfatter Svein Sæter

STILLING LEDIG:

SE ALLE LEDIGE STILLINGER HER:

store norske spitsbergen kulkompani kull anlegg svalbard store norske spitsbergen grubekompani
Powered by Labrador CMS