Jostein Eliassen har forandret naturen i Sør-Varanger gjennom flere tiår ved hjelp av 126.683 tonn sprengstoff.

Har fyrt av 126.683 tonn sprengstoff

Pensjonert skytebas Jostein Eliassen (76) har arbeidet hos A/S Sydvaranger i Finnmark hele sitt arbeidsliv. Til sammen har han fyrt av 126.683 tonn sprengstoff. Den største enkeltsprengningen var på hele 435 tonn sprengstoff.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen ble publisert for over 10 år siden.

De 126.683 tonnene med sprengstoff har sprengt ut 118,1 mill. fm3malm og gråberg med en vekt på til sammen 345,8 mill. tonn. Det er gjennomsnittlig brukt 1,09 kg sprengstoff per fm3.

Den største enkeltsprengningen

9. februar 1983 flyttet 435 tonn sprengstoff over 1,14 mill. tonn masse (910.973 tonn malm og 232.961 gråberg viser beregninger) med et samlet beregnet volum på 346.560 fm 3.

Jostein var ansvarlig for sprengningen, som var fordelt på tre salver som gikk av samtidig. Sør-Varanger Avis var på plass og dekket begivenheten (faksimile).
- Nå kan de lukte oss helt bort til Nikel, sa en fornøyd skytebas til avisen.

- Sprenger 135 tonn innendørs

«Norges største salve» på 135 tonn sprengstoff

I sommer gikk videoen med det som skulle være sin seiersgang på nett. Det kom mange reaksjoner på denne påstanden. Det skal ha vært sprengt større salver flere steder i Norge. Det er mange måter å definere hva som er størst når det gjelder sprengninger. Hvis vi holder oss til sprengstoff målt i tonn skal etter det AT.no kjenner til den største salven være på 206,7 tonn hos Titania AS i Rogaland, 217 tonn hos Rana Gruber AS i Nordland og 320 tonn hos A/S Sydvaranger (1969).

Den største samtidige sprengingen skal være den overnevnte på 435 tonn sprengstoff.

Eliassen ler når han får høre at den største salven i Norge skal være på 135 tonn sprengstoff:

- Sånne salver tar vi innendørs her i Sydvaranger, sier han for å illustrere poenget med at 135 tonn ikke er noe å slå i bordet med når det gjelder samtidig avfyrte tonn sprengstoff i gruven ved grensen til Russland.

Forbannet på Jens

I 1996 ble siste salve sprengt i gruven hos A/S Sydvaranger, og Jostein ble førtidspensjonert etter 44 år i bedriften som hadde anlegg i Kirkenes og gruve ved Bjørnevatn.

A&T møter Jostein i gruveområdet som igjen er i full drift.
- Hadde jeg hatt helse til det, skulle jeg gjerne vært med og jobbet her fortsatt, sier pensjonisten.
Jostein ble hedret med å få skyte den første salven i mai 2009 da Sydvaranger Gruve AS ble startet opp i gruven etter A/S Sydvaranger. Det var også 76-åringen som sprengte den siste salven i 1996. Den gangen var stemningen dyster:
- Det var et feiltrinn av nærings- og energiminister Jens Stoltenberg, og Brundtland-regjeringen, å legge ned gruven. Jeg var forbannet på ustyrlige politikere i 1996. Etter siste salve kastet jeg hanskene fjellveggen og sa «vel blåst, Jens» og kjørte derfra.

En blodig historie

Når noen ønsker å ha omvisning i gruven, stiller Jostein som guide. Han sjekker med de driftsansvarlige i gruven når det lar seg gjennomføre, og tar besøkende med på en rundtur. Han får med seg en av dagens ansatte til runden.

A&T får være med på en tur i gruven med Jostein. På en pall er maskiner fra Atlas Copco i ferd med å bore hull mens en lastebil fra EPC Norge fyller hullene med emulsjon (sprengstoff). Guiden har en blodig historie om boring på lager:
- Før ble det benyttet linboring som slo ganske store kratere i berget. Når man kom på jobb var det vanlig å slippe ned borestammen for å sjekke hvor dypt hullet var før man begynte å bore. En dag dette ble gjort kom metallet opp igjen innsmurt i blod. Maskinføreren begynte febrilsk å telle opp medarbeidere i området. Det viste seg heldigvis at det var en rein som hadde falt ned i hullet.

Venn med russerne

Man skulle tro det var en anspent og vanskelig situasjon å drive gruve noen hundre meter fra Sovjetunionen under den kalde krigen. Men Jostein har bare godord å si om russerne.
- Forholdet til russerne har vært uproblematisk i alle år, sier han.
Under den kalde krigen pleide man å ringe fra Sydvaranger til russerne på den andre siden av grensen for å varsle når de skulle sprenge. Men det var ikke for å forhindre en tredje verdenskrig at telefonen ble tatt:
- Det var for å varsle sjefen på kraftverket i Boris Gleb like over grensen slik at de kunne senke farten på vannturbinene. Ellers kunne de bli ødelagt, sier Jostein.
I 1999 var han med da Dyno (i dag Orica) etablerte en sprengstoffabrikk i Zapolyarny i Russland.

- Jeg var med for å introdusere det sprengstoffet vi brukte i Sydvaranger til gruvefolkene der.

Samholdet i gruven

Skytebasen kan ikke tenke seg et bedre liv enn å arbeide i Sydvaranger:
- Jeg begynte å arbeide på utskipings-anlegget i Kirkenes 18. mai 1953. Der var jeg i fire år. Deretter var jeg plassert ved elektroavdelingen ved Bjørnevatn. Så ble jeg sendt til å arbeide i selve dagbruddet. Etter den første dagen sa jeg «her skal jeg ikke jobbe en eneste dag til». Men så ble jeg i 37 år til. Så godt likte jeg meg etter den første dagen. Jeg har aldri angret på at jeg ble, smiler han.
Han fremhever samholdet blant de ansatte som den viktigste grunnen til at han har gledet seg til å gå på jobb. Ferske «skårunger» i gruven ble lært opp av de eldre, og overtok jobbene til sine læremestere etter hvert som disse gikk av med pensjon.
- Det var en utrolig fin opplæring i gruven, minnes han.

- Jeg arbeidet alltid ute. Men uansett vær så var det en glede å gå på jobb - alltid. Det var trivsel og samhold som var så god at man ikke lot seg merke med de til tider barske værforholdene.

Jostein fremhever at gruvearbeideren er en «spesiell rase»:

- Og en god gruvearbeider skal kunne brukes til alt i gruven.

Kostbart å feile

- Var du redd noen gang da du arbeidet i gruven?
- Jeg tror ikke jeg var redd noen gang, men det var spennende å gjøre alt klart til en sprengning. Dersom en salve ikke gikk etter planen sto jo flere millioner kroner på spill. Men det gikk helst bra. Jeg leste fjellet og visste hvordan det skulle angripes. Og alle samarbeidet godt. Vi sto sammen.

Æresrallar

Jostein ble kåret til Æresrallar i 2009 i Kirkenes, en årlig utmerkelse som deles ut til personer som har bidratt positivt til utviklingen lokalmiljøet og kommunen. Han brenner blant annet for å ta vare på historien om Kirkenes og Sydvaranger. Han er glad for at det tilsynelatende blir gruvedrift i flere tiår enda i området ved Bjørnevatn.

Å være gruvearbeider er mer en livsstil for Jostein enn et yrke. Derfor er han innom Sydvaranger Gruve 2-3 ganger hver måned for å drikke kaffe og se på driften. Han brenner også for å bevare gruvesamfunnet Sør-Varanger:

- Sør-Varanger har vært et gruvesamfunn fra gammelt av og bør være det i fremtiden også, sier han.

STILLING LEDIG:

SE ALLE LEDIGE STILLINGER HER:

anlegg
Powered by Labrador CMS