51 år som mekaniker – på samme sted!

Volvo-mekanikeren som bor i Løken, omtrent halvveis til svenskegrensen sør-øst for Oslo, må korrigeres litt på den uttalelsen. For det er jo én som har jobbet så lenge i en slik stilling.

Må være forsiktig

Ulf Birkeland er én av ca. 300 Volvo-mekanikere, men ingen av de andre har like lang fartstid. Han har vært «utegående» servicemekaniker for Volvo Maskin med servicebil siden 1974 (var på klargjøring i noen år først), og hans eksempel finnes det nok ikke mange av. For det første er det ikke mange som står i samme jobb i 51 år, og han har ingen planer om å slutte heller, bare så det er nevnt. For det andre kan mekanikeryrket gi belastningsutfordringer som kan gi vansker med å stå så lenge i en slik jobb.

- Jeg er, og må være, litt forsiktig ettersom jeg stort sett jobber alene, og tar endel forbehold, sier Birkeland når vi treffer han.

Noen smeller er det blitt

Han har imidlertid vært i noen situasjoner der det har vært litt skummelt. Som da han i en periode jobbet om natten med Penta-motorer på noen ferger i Randsfjorden, og sovnet bak rattet på vei hjem etter en vakt. Heldigvis kjørte bilen ut på et åpent område, men den ble liggende på taket.

- Hjulene spant videre, og et øyeblikk fikk jeg det for meg at det brant. Jeg satt fast i setebeltene og stresset for å komme løs, sier Birkeland.

Heldigvis var det ingen brann, og han kom seg løs og ut av bilen. Han oppsøkte en butikk der det var folk som forberedte for åpning. Der fikk han litt mat og kaffe, og han kom seg etter hvert hjem. Natten etter var det tilbake på jobb på fergene.

- Det gikk greit, men da måtte jeg kjøres på jobb, smiler han.

Ringen hang fast

Det var også nære på den gangen han hoppet ned fra maskinen, og gifteringen festet seg i en stålpigg. Da han sto med føttene på bakken, var han i full strekk, men fingeren hang fortsatt på hånda. Etter dette sluttet han å bruke ring på jobb.

Om mens vi er i gang kan vi også nevne episoden da en sportsbil skulle forbi ham før en innsnevring. Det gikk bare nesten. Fronten på bilen smalt i baklemmen, og bilen ble deretter kastet langs siden på servicebilen til Birkeland. Der traff den med bakenden inn i fronten på servicebilen. Mannen i personbilen kom fra det med livet i behold, men han punkterte både lungene og fikk noen andre skader. Bilen til Birkeland måtte kondemneres.

Innreder bilene selv

Nå er Birkeland på sin ellevte servicebil i karrieren. Han kjører den store varianten med stort sortiment av verktøy, lagervarer, kran og oljetønner medbragt. De tre siste servicebilene han har hatt, har han innredet selv hjemme på verkstedet i Løken.

- Det er faktisk en ganske stor jobb, og det tar rundt 250 timer å innrede en bil slik jeg vil ha den, sier han.

Hovedpoenget med en så stor og innholdsrik bil, er at mannen eller damen bak rattet skal være selvgående. Det er noe kundene setter stor pris på, og noe vi får bekreftet den dagen vi blir med Ulf Birkeland ut på jobb. Første stopp er Odal Grus AS.

- Det gjør det utrolig lettvint for oss. Han har med seg et lager på veien, og han kommer når vi ringer og har behov. Men Ulf har så lang erfaring at han også kan feilsøke i sitt eget hode hjemme fra sofaen, uten PC. Mye kan løses bare med en telefon, og det sparer både han og oss for tid, sier daglig leder Hilde Nordli i Odal Grus.

Hun leder en bedrift med åtte ansatte, 4 hjullastere, to dumpere, 2 gravemaskiner, en lastebil og både stasjonært og mobilt knuseverk.

Fast kundekrets

Ulf Birkeland har hatt Odal Grus AS som kunde siden smått utrolige midten av 80-tallet, men det er faktisk ikke den han har hatt lengst. Leca-fabrikken på Rælingen har hatt jevnlige besøk av Ulf Birkeland i 45 år! Volvo-mekanikeren har en fast kundekrets, og den ferskeste kunden er Øynebråten AS som han bare har hatt i 10 år.

- Hvordan har det vært å stå i samme jobb i så mange år?

- Svaret på det er vel at jeg trives veldig godt, jobber i et godt firma og jeg er blitt tatt veldig godt vare på. Jeg har heller aldri hatt noe stort ønske om å stige i gradene, og jeg skyr papirarbeid som pesten, sier han.

Sjefen startet likt

- Når man snakker om mangfold, så er det ofte relatert til ulike kulturer eller kvinner og menn. Folk som Ulf er imidlertid definitivt også eksempler på mangfold, og det glemmes litt, sier servicedirektør Helge Løvenskiold (36) i Volvo Maskin.

Løvenskiold startet sin karriere ganske likt som Birkeland, men har tatt andre valg underveis. Han startet som lærling inne på verkstedet hos Volvo Maskin AS på Mastemyr i 2005, var deretter ute med servicebil og skrudde på hjullastere, akkurat som Ulf Birkeland gjør i dag. Men etter en tid tok Løvenskiold fagskole på kveldstid, begynte i teknisk avdeling, ble produktsjef for hjullastere og i januar ble han ansatt som servicedirektør hos Volvo Maskin AS.

- Jeg hadde ingen spesiell plan om det ene eller det andre, men tok noen muligheter som jeg syntes virket interessante. Det er ikke så viktig om man gjør det ene eller andre, det viktigste er at man trives med det man gjør, sier Løvenskiold.

Tidlig i jobb

Veien inn i yrket var nok litt forskjellige for de to karene som tross alt representerer ulike generasjoner og ulike tider. Birkeland gikk ferdig 8.klasse, men da fikk det holde med realfag for hans del. Han søkte seg til yrkesskole-linjen jern og metall i Oslo, og gikk ett år der. Ved siden av jobbet han på bensinstasjon og gårdsbruk. Etter skolegangen begynte han på full tid på en bensinstasjon på Etterstad i Oslo, og her var det en interessant kunde som stadig var innom. Han jobbet for Volvo BM, og den da 16 år gamle Birkeland spurte om det fantes noen muligheter hos Volvo-forhandleren. I to år spurte han, før han endelig fikk komme og prøve seg.

- Jeg hadde intervju med verkstedsjefen, noe jeg aldri hadde gjort før, og jeg hadde heller ingen papirer, men det virket greit og jeg fikk jobb, sier Birkeland om sitt første og trolig siste jobbintervju.

18. mai 1971 begynte Birkeland hos Bolinders Norske som var det korrekte navnet den gang. Selskapet solgte Volvo BM hjullastere og er altså forløperen til dagens Volvo Maskin AS.

Lys og horn var elektrisk

Birkeland har ikke bare jobbet lenge i samme stilling, han har også opplevd store deler av den teknologiske utviklingen på maskinene, fra de helt enkleste mekaniske til dagens «datamaskiner».

- Det eneste elektriske som fantes på maskinene da jeg begynte med dette, var lys og horn. Selv instrumentene var mekaniske, beskriver han.

Nå er det selvsagt helt annerledes, og i dag må en PC kobles til maskinen når mekanikeren kommer på jobb. Birkeland har hengt med i utviklingen hele veien, og det er blitt mange timer med kurs både i Norge og Sverige for å holde seg oppdatert.

Spesielle turer

Apropos turer, han har opplevd noen artige reiser i sin yrkeskarriere også. Som da han fra 1975 og noen år fremover ble sendt til Svalbard for å skru på maskiner (og noen biler som kom på kjøpet fordi han allerede var der). Den gang var Svalbard ikke et turistmål, og det gikk sjelden fly dit. I tillegg var Svalbard i en delikat situasjon i en tid øst og vest fremdeles var i kald krig. Russerne var nemlig også på Svalbard, og dette fristet ikke all verdens mekanikere til å dra nettopp til øyriket som ligger nesten på Nordpolen.

I 1980 demonterte han et par dumpere som ble fløyet inn på fjellet ved Kjøpsvik i Nordland med helikopter, for deretter å montere de sammen ved et damanlegg. Det var en spesiell jobb.

Eller da han i 1981 reiste fire uker til Sudan for å skru på girkasser på hjullastere og veihøvler som Kirkens Nødhjelp hadde, samt gi lokale opplæring på teknikken.

- Hvor lenge ser du for deg å jobbe, Ulf?

- Jeg har ingen planer for pensjon. Jeg lar tiden gå, og er fornøyd med det jeg gjør, sier han.

Hjemme i Løken tilbringer han mye tid i det som en gang var en god garasje, men som etter utbygginger nå er blitt til to verkstedløp og lagerlokaler. Det vil neppe overraske mange av leserne som har blitt med gjennom hele denne historien, at hobbyen hans er å skru på gamle maskiner og en drøyt fin Ford Mustang Shelby 1969-modell.

.