Anleggsbransjen traff Marie rett i hjertet

Marie Marcussen (20) tok nylig fagbrev som anleggsmekaniker. Hun har det siste halvannet året vært lærling på verkstedet hos Hesselberg Maskin i Bergen, og nå er utdanningen fullført.

Den unge jenta er med andre ord på jobbjakt! Dessverre er det ingen ledige stillinger hos Hesselberg i Bergen, men Marcussen fortviler ikke.

- Jeg trives veldig godt her hos Hesselberg, men jeg forstår også godt at jeg ikke kan bli her om det ikke er nok arbeid. Men jeg kan flytte hvor som helst for å jobbe, og jeg kan skru på alt av maskiner for ulike leverandører eller jobbe for entreprenører, sier hun.

Motorsykkel i deler

Hun er nok over middels interessert i motor og teknikk. Da hun var liten elsket hun å bli med på jobb med pappa som kjørte lastebil. Hun måtte gjemme seg under pledd i hytta på lastebilen for å slippe inn på anlegg, og hver gang hun fikk spørsmål om hun ville sitte i en maskin, var svaret alltid ja. Tross at hun ikke rakk ned med beina til gulvet når hun inntok førerstolen.

Hun har også vært abonnent på Anlegg&Transport siden hun var 16 år. Og til konfirmasjonen sin fikk hun en motorsykkel i deler som hun og pappa skrudde sammen. Lenge var det bilmekaniker som var drømmen.

- Men der fikk jeg ikke plass, sier hun.

Pappa hadde imidlertid noen bekjente, og mens hun gikk på VG1 TIP (Teknikk og industriell produksjon) fikk hun muligheten til å jobbe hos Åmodt Entreprenør (nå Constructa AS) hver fredag. Her ble virkelig anleggsfrøet sådd.

Hun søkte seg inn på Os vgs som anleggsmaskinreparatør, var eneste jenta i klassen, og tok VG2 og VG3 der. Hvert av årene var hun utplassert tre uker hos Hesselberg i Bergen, og hun fikk også lærlingeplass her og tok fagbrev.

- Masse muligheter

Hun stortrives «på gølvet» og ute hos entreprenører, men det er ikke til å komme unna at det ikke er mange kvinnelige kollegaer i dette yrket.

- Jeg forstår egentlig ikke helt dette selv, fordi det er veldig gøy og gir masse muligheter. Mange vet nok ikke helt hva de vil, og bare velger ett eller annet å studere. Jeg har også fått mine beste venner innen yrkesfag. Bestekompisen min jobber som mekaniker for Pon, mens bestevenninnen min er rørlegger, sier Marie Marcussen.

Selv har hun planer og ønsker for fremtiden, og den tilhører anleggsbransjen. Først ønsker hun å være mekaniker en god stund. Deretter har hun lyst til å sikte seg inn på salg av anleggsmaskiner, alternativt forsøke å bli verksmester.

- Hva er morsomst med jobben som mekaniker?

- Feilsøking. Å få en oppgave som ikke gir mening, men å klare å finne ut av det, det er det morsomste. Men av og til må jeg spørre «gullkalven» vår, Sebastian Rivenes, som er mekanikeren som har vært her lengst, sier hun.

Var veldig syk

Selv om interessen var der fra ung alder, hadde Marie mer enn nok å komme seg ut av dyna i flere år. Årene hun skulle gått på ungdomsskolen var vanskelige.

- Jeg var veldig syk og fikk ikke i meg nok mat. Legene slet med å finne ut av det og jeg gikk ikke på skolen. Jeg hadde det veldig vondt, sier hun.

Tilværelsen ga henne ikke akkurat stor sympati alle steder, og Marie sier at noen lærere sa at hun ikke kom til å bli noe. En rådgiver på skolen derimot, ga henne aldri opp.

- Han sa at det var greit at jeg ikke var på skolen, men jeg måtte gjøre noe. Det var helt OK at jeg ble med pappa på jobb, sier hun.

Og det var hun ofte, men sykdommen slapp ikke taket. Marie trengte åpenbart en operasjon, men legene klødde seg i hodet fordi de så for dårlig på bildene hva som skulle opereres.

- Så viste det seg at mine bilder var forvekslet med en annens. Jeg har aldri sett mamma så sint som da det gikk opp for henne hva som hadde skjedd. Jeg ble hasteoperert rett etter at de fant ut av dette, sier Marie.

Marie brukte noen år på å komme seg, men sier at de 3-4 siste årene har vært bra. Nå trener hun godt og er helt frisk igjen. Hun er veldig klar overfor A&T at dette hadde ikke gått uten push fra mamma og all hjelpen hun har fått fra pappa og morfar.

Nå er hun bare veldig klar for en fast jobb!