De som Norge ikke får nytte av

INNLEGG: Sommeren er snart over, og 75.000 unge mennesker gjør seg klar til første dag i den videregående skole. Det er spenning, det er forventning, det er starten på en reise inn i voksenlivet.

Samtidig sitter tusenvis av jevnaldrende uten debutantnerver eller forventninger. De står utenfor. De har som alle andre rett til plass i videregående skole, men vil ikke være i stand til tre år til med teoritung undervisning. De mistet selvtilliten dag for dag og år for år i grunnskolen. Det er ikke noe feil med hodene deres, men de sliter med å tilpasse seg en tradisjonell skolehverdag i Norge.

På sikt er de arbeidskraft som i verste fall aldri kommer til nytte. De risikerer å bli sittende permanent på reservebenken. Nesten en av ti ungdom mellom 20 og 24 år er ikke i jobb, utdanning eller annen opplæring. 2 prosent av ungdom under 18 år er i samme situasjon.

Vi i anleggsbransjen har bruk for tusenvis av disse ungdommene, men det norske samfunnet klarer ikke lage et løp som får de ut i arbeidslivet utstyrt med fagbrev og formell kompetanse.

Hva skyldes dette? Litt av svaret finner vi i Sintefs evaluering av arbeidsavklaringspenger fra 2015. Det påpekes at unge som mottar arbeidsavklaringspenger, ofte har en diffus eller sammensatt problematikk som det er vanskelig å diagnostisere. Ofte får de likevel en psykisk diagnose. Slike diagnoser handler ofte om sosiale problemer, lav selvfølelse og dårlig selvtillit.

Jeg møter mange av disse ungdommene ute i lokalsamfunn. De beskriver en barndom og ungdomstid hvor de hver dag har gått på skolen og kommet hjem med mindre mestringsfølelse og selvtillit enn da de gikk hjemmefra om morgenen. Når hodet ditt har vanskelig for teori, og bokstavene stokker seg, synes det som regel på karakterene. Disse ungdommene er ofte gode praktikere, nettopp fordi vi mennesker ofte blir gode på det vi er glad i å gjøre.

I vår sektor har vi siden 2011 hatt krav i offentlige kontrakter om lærlinger. Det har gjort at etterspørselen etter lærlinger har vært stor, og du har nærmest vært garantert lærlingplass om du har gått anleggsteknikk.

Det kan virke som vi har lyktes med å løfte yrkesfagene, for stadig flere søker seg nå til disse studiene. Det er gode nyheter, men problemet er at antall studieplasser ikke har økt tilsvarende. Det har ført til at karakterkravet for å komme inn har blitt høyere. Eksempelvis måtte du i år ha 3.93 i snitt for å komme inn på bygg og anleggsteknikk på Odda Vgs.

For en ungdom som er mer praktisk enn teoretisk anlagt, er dette høyt. Og for en teoretisk svak ungdom som kun drømmer om å kjøre store maskiner, er det kanskje ikke et alternativ å takke ja til studiespesialisering eller reiselivsstudier.

Hva skjer da med ungdommene som vi virkelig trenger i vår bransje – praktikerne – når de ikke kommer inn? Der er mange historier der ute om ungdommer som blir sittende hjemme når vennene starter på videregående. Foreldre ser gradvis barnet sitt få mindre livsgnist i takt med mindre selvfølelse. Det å ha et mål med det du gjør hver dag, et miljø å gå til og ikke minst det å oppleve mestring er essensielt for å ha et godt liv.

Det tror jeg de fleste kan være enige om.

De vakreste øyeblikkene jeg har hatt i mitt arbeidsliv er når noen av ungdommene i denne statistikken har blitt tatt inn som lærling fordi foreldre eller andre har kjent entreprenørene.

Det er ofte krevende å få inn en ung arbeidstager som hele sitt liv har manglet følelsen av mestring på skolen. Men vi har mange eksempler på at nettopp disse ungdommene – når de får jobbe praktisk og opplever nok mestring og motivasjon til å ta fagbrev – blir våre beste og mest lojale arbeidstagere.

Det viktigste er allikevel hva det har å si for denne ungdommens liv. Vi hører det også fra foreldre:

«Den lykkeligste dagen i vårt liv var da guttungen tok fagprøven. Endelig hadde vi fått beviset på at han ikke er dum, men at hodet hans bare fungerer litt annerledes», sa en mor til meg etter et besøk hos en entreprenør.

En av Norges største utfordringer er antallet unge utenfor arbeidslivet. Vi har deler av løsningen, men det krever at myndighetene legger til rette for at ungdom som ikke vil kunne fullføre studiespesialisering kan komme ut til oss. Norge har ikke råd til at disse ungdommene faller utenfor arbeidslivet. Kunnskapsministeren må sørge for flere skoleplasser på anleggsteknikk slik at de mindre karaktersterke får plass.

Arbeids- og inkluderingsministeren må få NAV til å jobbe tettere og mer systematisk med næringslivet, slik at de som ikke er egnet til å gå yrkesfag – fordi det også har blitt teoritungt – fanges opp og får et kvalifiseringsløp som er tilpasset akkurat han eller henne. Hver enkelt entreprenør kan ikke selv sitte og studere NAV sine mange tiltaksordninger for å se hvor de eventuelt kan få støtte til å ta på seg denne oppgaven. I vår bransje kan mange av disse ungdommene være akkurat de arbeidstagerne som skal motta medalje for lang og tro tjeneste om 25 år.

Av
Julie Margrethe Brodtkorb
Adm. direktør i Maskinentreprenørenes Forbund