- Godt da vi slapp til

Bjørn Granerud bor bare noen få meter unna samfunnshuset på Ask, kommunesenteret i Gjerdrum. Sønnen Steffen og faren Arne, som begge jobber i familiebedriften, bor med utsikt ned til rasområdet. Alle tre har hus på tomter med fjell helt oppe i dagen, og var aldri selv berørt av katastrofen.

- Jeg våknet av helikoptrene rett før klokken var 05:30, sier Steffen Granerud (26). Faren Bjørn (58) ble vekket av en telefon fra en nabo som lurte på om han hadde sett det blå nærmest sammenhengende lyset som lyste opp hele tettstedet.

Men det var først da de kom opp i høyden og fikk oversikt at far og sønn Granerud tok innover seg det enorme omfanget av kvikkleireskredet. Fra boligområdet i Brådalsfjellet fikk de med egne øyne se de enorme ødeleggelsene.

Aldri bekymret

Bjørn har levd hele livet i Gjerdrum. Som entreprenør har alltid vært klar over at det er mye leire og kvikkleire i området. Men aldri tenkt at det er noen risiko ved det.

- Det har vært gjort mange grunnundersøkelser rundt her. Jeg har jo ment at det er godt nok, sier Bjørn Granerud.

Ble et vakuum

Med en gang krisen i Gjerdrum var et faktum, ble alt stengt og sperret. Det var bare de profesjonelle redningsarbeiderne som slapp til. Som de fleste andre naboer som ikke var direkte berørt fysisk av den enorme katastrofen, følte både Steffen og Bjørn Granerud på en håpløshet ved å ikke kunne få bidra.

Noen minutter før midnatt nyttårsaften kom telefonen Granerud-ene hadde ventet på. – Kan dere bidra med å kjøre inn stein for å lage vei for Forsvarets brulegger? I løpet av en time var de i full gang.

I gang omgående

- Det første jeg gjorde var å ringe til Skedsmo pukkverk og høre om vi kunne hente stein. Derfra var beskjeden at det bare var å sette i gang, sier Bjørn Granerud.

På tidspunktet var det ikke engang avklart hvem som skulle ha regninga. Eneste forsinkelsen i pukkverket var at det hadde snødd ganske mye og at det derfor måtte brøytes i pukkverket slik at det ble fremkommelig.

Den andre store forsinkelsen var veien. Den vanlige veien fra pukkverket til Ask går via fylkesvei 120 som ble tatt av skredet. Dermed tok hver runde halvannen time i stedet for drøyt 20 minutter. Det andre som dro ned farten var snøværet. Der du vanligvis kjører i 80 km/t, måtte farten reduseres til rundt 50 for å være sikre.

Døgnet rundt

Hensikten med å kjøre inn stein var å lage nok stabilitet i grunnen slik at Forsvarets brulegger kunne kjøre inn. Også inn til stedet hvor steinen skulle brukes var det så trangt at en brannmann sto i kassa på bilen og skar ned grove greiner som stakk ned i veien.

Samtidig som Bjørn, Steffen og de andre gutta var i full sving med tippbilene, reiste Arne bort i rasområdet med en hjullaster for å ta i mot massene og bære de så langt ut mot skredkanten som mulig.

1500 tonn

Bilene kjørte ustanselig fra en time over midnatt nyttårsaften og ut på ettermiddagen 1. nyttårsdag. Da ble alle sendt hjem noen timer frem til klokken 20 på kvelden. Derfra gikk det hele natta igjennom frem til morgenen. Da ble den første omkomne funnet, og anleggsgutta fikk beskjed om å trekke seg tilbake.

Sammen med de fem bilene til Granerud var det tre andre lokale kollegaer som var med og kjørte når det gikk som hardest. I løpet av et drøyt døgn kjørte de inn rundt 1500 tonn med kult. Alt ble kjørt med single biler fordi det var dårlig plass frem til tipplassen.

- Det var en fantastisk innsats av alle. I tillegg til våre egne folk som møtte opp med en gang vi ringte, så var det flere andre som også tilbød seg å hjelpe til, sier Bjørn Granerud.

Gangbaner

De lange styrodurplatene som ble lagt ut som gangbaner ut i skredet for hjelpemannskapene, var egentlig tiltenkt et lokalt byggeprosjekt i Ask. De ble umiddelbart tilbudt for redningsaksjonen og Arne Granerud kjørte de inn med hjullasteren for å komme så nære skredet som mulig. I tillegg brukte de dumperen nede ved skrenten. Etter hvert kom også Anlegg Øst og bidro å legge til rette for redningsaksjonen.

I etterkant laget Granerud Transport også en ny vei slik at et par gårdsbruk som ikke fikk bruke den vanlige veien inn til eiendommen fordi den lå for nære skredkanten.

Lite gehør

Helt i begynnelsen av evakueringen ble også Bjørn Granerud og kona Tone oppringt av kommunen. Beskjeden var at også de måtte evakuere.

- Jeg spurte om de var klar over hvor vi faktisk bodde, og at det var ved siden av der kommunen og alle nødetatene hadde etablert seg med kriseledelse i samfunnshuset, sier Tone Granerud. Etter hvert slapp de å evakuere, men flere ganger ble de bryskt avvist da de prøvde å kjøre hjem i tiden etterpå.

- Til å begynne med var det litt ugreit å komme med innspill på hvor det var trygt og ikke. Vi lokale som har drevet her i alle år vet jo også litt om hvor det er leire og hvor det er fjell så å si helt opp i dagen, sier Bjørn Granerud.

Mannsalder

Granerud Transport ble startet av Arne Granerud (82) i 1960. Før de aller siste utbyggingene i Gjerdrum har han antagelig levert stein, kjørt masse og drukket kaffe i samtlige veier og gater i kommunen som nå har drøyt 7000 innbyggere.

Arne er fortsatt i full drift. Han er først i gang om morgenen og den siste som parkerer lastebilen om ettermiddagen. Kona har lurt på om han ikke burde vært litt mer hjemme, men enn så lenge trives han best med å være på jobben.

- Vi får bruke opp de eldste først, sier barnebarnet Steffen og flirer godt.

Granerud Transport har en stor utstyrs- og bilpark. Av det som ruller daglig er det fem lastebiler og tre hjullastere i tillegg til tre traktorer og dumper. De har også 11 gravemaskiner fra 1,5 til 32 tonn. Ved siden av en del «pensjonerte» lastebiler og noen «kjekt å ha» hjullastere.

Lokale jobber

- Jeg liker best å spise lunsj hjemme, sier Bjørn Granerud og flirer. De siste årene har en veldig stor den av virksomheten vært bygging av infrastruktur og opparbeidelse av boligtomter rett vest for rasområdet. I området Brådalsfjellet har det vært en stor utbygging over en god del år, og svært mange av tomtene er det Granerud som har opparbeidet.

I tillegg til egen entreprenørvirksomhet går de to nyeste 4-akslede Volvo-ene fast i Skedsmo pukkverk som Veidekke driver. Men det er sjelden de er lenger unna enn Lillestrøm i sør og Eidsvoll i nord. Lenger har de egentlig ikke lyst til å reise heller.

Hele lokalsamfunnet i Gjerdrum har blitt enda mer sammensveiset etter den enorme tragedien som kostet 10 sambygdinger livet. Bjørn Granerud håper det gjør at folk blir enda flinkere og mer opptatt av å bruke lokale krefter og kapasiteter. Hvordan livet blir i Gjerdrum i fortsettelsen, vet ingen. Det eneste som er sikkert, er at livet i Gjerdrum ikke blir som før.