Graveren er arkeologenes beste venn

Veldig mange av oss får det samme bildet på netthinna når noen sier ordet «arkeolog». Folk som ligger på alle fire og graver med en murerskje og koster steiner med en liten børste. Det stemmer ganske dårlig over ens med virkeligheten.

Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo (UiO) er i gang med siste del av utgravingene for det som skal bli utvidelsen av Grenland havn og et nytt industriområde.

Ikke mindre enn tre 15-tonnere og en beltegående dumper fra Carl C. Fon står klare til å bistå arkeologene. Maskinene hjelper til å gi tilgang til nivået hvor kulturminnene finnes.

Begynte

Det var på 70-tallet arkeologene fikk sine første håndsrekninger fra dieseldrevne maskiner. De første jobbene som ble gjort, var med dozere. Det skulle fort vise seg å ikke være det aller mest egnede hjelpemidlet i jakten på spor fra tidligere generasjoner. Det ble for grovt og lite presist.

- Å bruke maskiner begynte å ta av på starten av 90-tallet. Og det ble enda mer da tiltrotatorene begynte å komme på gravemaskinene, sier Gaute Reitan, utgravingsleder i UiO. Han betegner det som en ny tidsregning for arkeologene i Norge.

Mer kunnskap

- Etter at det ble vanlig å bruke maskiner, har tilfanget vårt av kunnskap økt betydelig. Vi finner flere gjenstander enn før, og vi når over større arealer, sier Gaute Reitan. Det har økt kunnskapen og forståelsen om hvordan våre forfedre levde og bodde.

Til jobben i Rønningsåsen i Bamble har UiO 15 arkeologer. På det om lag 30 dekar store området de undersøker i år, forventer de å finne tusenvis av gjenstander.

Etter at maskinene har avdekket feltet de skal undersøke, begynner den møysommelige jobben å finne alt som ligger av fornminner. Veldig mange av gjenstandene er deler av våpen eller verktøy laget i stein. De organiske delene som hørte sammen med funnene i stein, har gått i oppløsning for lengst.

Ligger høyt

Maskinførerne fra Carl C. Fon må bruke alle sine sanser når de graver. Det er bare det øverste lynglaget og matjorda som skal fjernes. Under dette ligger gjenstandene arkeologene er på jakt etter i et sjikt som varerier mellom 10 og 20 centimeters tykkelse.

Når det øverste laget med skogsbunn fjernes, er ikke maskinførerne overlatt til seg selv da heller. For å forsikre seg om at ingen gjenstander blir utelatt rundt f.eks. røtter blir det krafset for hånd der man ikke kommer til med graverskuffa. For hver graver som er i drift er det som regel minst fire øyne og to krafser som er i beredskap for å sikre arkeologiske funn.

Utfordrende

For et utrent øye er det vanskelig å se hva som «bare» er en stein og hva som er en historisk gjenstand. Etter at mulige funn er lokalisert, blir de dokumentert i forhold til beliggenhet og funnsted. Så starter jobben å tørke, sålde og til slutt vaske gjenstandene. Økser og pilspisser og avfall etter produksjon av slike er det arkeologene finner mest av.

- Du må være litt interessert i historie når du skal drive med dette. Også spør vi jo de som er fagfolk på dette hele tida, sier Geir Olsen som er av maskinførerne på denne jobben.

Både han og de to andre kollegaene har vært på tilsvarende jobber tidligere, men da i regi av fylkeskommunen.

Selv om maskinene tar den største jobben med tanke på å flytte masser, er det en fysisk krevende jobb også for arkeologene. På en vanlig dag bærer og flytter hver og en av dem på inntil et par tonn med jord, stein og røtter.

Ny avtale

Carl C. Fon skrev i sommer en ny rammeavtale med UiO på fire år. Det betyr at de skal være med å grave på alle prosjekter som strekker seg fra Telemark grense i syd til Trøndelag i nord.

Deres erfaring er at korthekksmaskiner inntil 15 tonn er godt egnet på slike jobber.

- De blir litt mer høybeinte og det er litt mer tak i en sånn maskin enn hakket mindre, sier Jan Hansen. I tillegg til graverne hadde de med seg en beltegående Hitachi-dumper. Den har vist seg svært effektiv.

Prosjektet i Rønningsåsen strekker seg over 14 uker og skal være ferdig i begynnelsen av november. På dette prosjektet har UiO med seg maskiner de første fem ukene i tillegg til at de vil ha litt bistand mot slutten til oppryddingen. I mellomtiden blir alt gravd og flyttet med muskelkraft.

Automatisk fredet

I utgravingsfeltet på Rønningsåsen ligger det boplasser fra helt nede ved sjøkanten og opp i 60 meter over dagens sjønivå. De eldste bosetningene i dag ligger på en knaus 60 meter hover havet. For 10.000 år siden var dette helt nede ved sjøkanten før hele landskapet hevet seg.

Alt som er eldre enn fra år 1537, er automatisk fredet i Norge. UiO har hvert år mellom 40 og 60 prosjekter hvor de undersøker og klarerer grunnen før områdene kan brukes til andre formål.

- Vanlig saksgang er at fylkeskommunene gjør en forundersøkelse i eksisterende terreng. Ut fra deres funn og vurderinger går vi i gang med utgravinger i etterkant, sier Gaute Reitan.

Boplassene de graver ut denne høsten, strekker seg fra 10.000 år til rundt 2.500 år f.kr.