TRENGER SKIFER: Håndverker Sveinung Sletten viser med et stykke skifer som skal opp på taket på Staistua på Anno Glomdalsmuseet. Bak står driftssjef Ivar Busterud Bjørnstad (t.v.)og håndverker Henrik Josefsson.Foto: Ali Suliman/Anno
Museum etterlyser skifer til gammelt tak
Vi trenger hjelp fra publikum til å finne skifer til taket på Staistua, sier driftssjef ved Anno Glomdalsmuseet i Elverum (Innlandet), Ivar Busterud Bjørnstad.
Denne artikkelen ble publisert for over 2 år siden.
Annonse
På Glomdalsmuseet står ei østerdalsstue fra Stai i Stor-Elvdal, som er tekket med bruddskifer fra Imsdalen. Stua er restaurert og det var behov for å bytte ut noe av taksteinen.
Denne type skifer er det nå vanskelig å få tak i. Derfor lurer museet på om noen i regionen kan ha stein som dette liggende og kan tenke seg å hjelpe med tekkemateriale.
Ikke bare torvtak på gamle hus
Annonse
- At Staistua får skifer på taket er viktig for å vise mangfoldet i byggeskikken når det gjelder taktekking, for det var langt fra alle hus som hadde torv som yttertekking slik vi gjerne viser det i museene ellers. Halvparten av steinen som lå på Staistua er i god nok stand til å kunne brukes igjen, mens nært halvparten var sterkt forvitret og ikke er brukbar, sier Bjørnstad.
For museet er det viktig å bruke originalt byggemateriale i så stor grad som mulig. Derfor ønsker museet å få tak i gammel takskifer som dette. Taksteinen er fra skiferbruddet i Imsdalen i Stor-Elvdal.
Bruddsskifer fra Imsdalen
Skiferbruddet i Imsdalen hadde sin opprinnelse i at gården Nordstu Messelt trengte skifer som byggemateriale til sine hus. Omkring 1890 ble det etablert en skiferproduksjon der.
Det jobbet på det meste 15 personer der og det var en relativt stor produksjon i bruddet omkring 1900. Flere hus i området har derfor hatt takstein fra Imsdalen. Einar Engen har skrevet mer om dette i Stor-Elvdalsjul.
Verdensutstillingen i 1914
- Har du bruddskifer av denne typen liggende, er vi interessert i å kjøpe den, sier Ivar Busterud Bjørnstad, driftssjef ved Anno-museene i Elverum.Foto: Ali Suliman/Anno
I 1914 ble Staistua brukt under verdensutstillingen i Oslo, der den representerte skogbruket og Østerdalen. Dette finansierte flyttingen til museet, og året etter kom huset til Glomdalsmuseet.
Staistua var et hus som Glomdalsmuseets ledelse ønsket seg sterkt og de hadde jobbet bevisst for å overtale eier til å selge dem huset. Valget av Staistua som museumsbygning hadde altså høy prioritet, og er også en viktig bygning for museet i dag. Den er viktig som et godt eksempel på en østerdalsstue og hvordan de utviklet seg, og som formidlingsarena. Museet bruker huset til omvisninger og små konserter.
Østerdalsstue – typisk bolighus
Staistua er det som kalles en forlenget østerdalsstue, det vil si at den har grunnplan som ei østerdalsstue med en forlengelse. Østerdalsstuene var den hustypen som var utbredt som bolig i Østerdalen i tida fra 1500-tallet til 1800-tallet.
Grunntypen består av et stuerom og kåve, som gjerne var inndelt i to. Inngangen til huset kom rett inn i stuerommet fra en kald gang (bislag). Staistua ble i tillegg bygget med gjestestue i den ene enden, og denne delen ble deretter kårbolig.
Staistua er oppført like etter 1800. De som sto for oppføringen av Staistua, var Peder Halvorsen Stai og Sigrid Halstensdatter, som var fra Øvre Sjøli i Rendalen.
Kan du hjelpe? Ta kontakt med Ivar Busterud Bjørnstad på glomdalsmuseet@annomuseum.no.
